Pus i nytt hus

Mange lurer på hvordan det går med den firbeinte i familien, og jeg kan fortelle at hun har det helt fint. Det har vært en egen prosess oppi det hele, og jeg er veldig lettet og fornøyd med løsningen vi endte opp med. 




 

Først vil jeg si TAKK til alle som delte Finn-annonsen på Facebook. Det har vært en overveldende respons, og mange flere som har vært interessert i henne enn det jeg kunne forestilt meg. Det har vært alt fra pensjonister til 14-åringer som har tatt kontakt. Familier, einstøinger, nomader og frekkaser har skrevet inn og ønsket å tilby Scarlet et hjem. Jeg har fått lange utfyllende brev med beskrivelser av hjem og fasiliteter, samt korte idiotiske meldinger som "I want your cat" og "Jeg skal til Oslo i morgen, kan jeg hente henne da?". 

 

Det hele var såpass overveldende at jeg måtte ta meg en pause etter de første henvendelsene begynte å strømme inn. Det er ingen enkel avgjørelse å bestemme hvem som skal dele hjem med din første katt, trofaste samboer og pelsdott gjennom ti år. Det blir en slags sorg, og det nye hjemmet må være trygt og godt for at jeg kan overlate henne med god samvittighet. 

Etter over 4500 visninger på Finn.no, noen hjemmebesøk og skriving frem og tilbake med utvalgte kandidater, fant vi den rette. Scarlet er fortsatt Oslo-boer, men har blitt hakket mer urban. Hun bor sammen med ei superkoselig dame som er kattevant og veldig engasjert i at pusen vår skal ha det så godt som mulig. Og det beste av alt: Vi får henne tilbake når vi kommer hjem. Scarlet er på ferie og koser seg mens vi er på eventyr, og så sees vi om et par år. 

At vi skal få henne igjen, gjør det hele så mye enklere. Den sorgen som jeg begynte å kjenne på, er borte, fordi jeg vet hun har det godt. Oskar sitt første ord var pus. Han gir henne mat hver dag, og har blitt veldig glad i henne. Selv om han sikkert glemmer henne i løpet av tiden vi er der borte, vil nok han også bli veldig glad når vi kommer tilbake og han får pusen sin igjen. 

 

Ellers er det fire dager til vi reiser nå. Fire dager! Det er jo ingenting! Hjelp! 

 

 

#katt #crazycatlady #helligbirma #sacredbirma #finn #mammablogg #reiseblogg #usa #småbarnslivet #scarletthebirman 

Ingen vei tilbake!

Det er hektisk om dagen med flytting og pakking. PC-en er pakket ned så jeg forsøker meg på en mobilblogg. 

Tirsdag var en spennende dag! Dere som følger meg på sosiale medier har sikkert fått med dere at vi har fått godkjente visum, alle tre. Aasmund har L1 og Oskar og jeg har L2. Hurra! Én ting mindre å uroe seg for.

Jeg har ikke vært spesielt bekymret for visumet, for jeg regnet med det bare ville gå i boks, men innrømmer at jeg ble en smule oppgitt da "noen" sier at han har glemt både vigselspapirer og Oskar sin fødselsattest. Akkurat det man ønsker å høre mens man står i kø for å komme inn på ambassaden... Det ble heldigvis ikke noe problem, og jeg slapp å skrive på bloggen om igangsetting av plan B. Vi kjører på med plan A!

I går sendte vi avgårde en sending med ting som vi vil ha med over i huset vårt i USA.

I dag har flyttebilen vært her og hentet  møblene våre. De skal være på lager mens vi er borte.  Brikkene faller på plass, og det her blir rarere og rarere.

Nå skal jeg bare samle sammen det siste rasket her før jeg forlater Nebbejordet for siste gang. Merkelige greier.

Når Pc-en er pakket opp igjen, skal jeg prøve å få oppdatert litt mer så ikke alt nytt blir skrevet om lenge etter det har skjedd. Så lenge kan du alltids følge meg på sosiale medier. Samme kallenavn på insta og snap: Linseluset

#reiseblogg #mammablogg #usa #flytte #pakke  #familie

Om to uker er vi på plass!

To uker til blast off! Det holder nemlig ikke med take off, for det føles ut som mye mer enn en flytur. Hodet mitt er i alle fall langt uti verdensrommet, og hodet min henger såvidt festet til kroppen via en lang tynn ledning. Tankene skytes ut i voldsom fart, og daler ned som stjerneskudd. Det er en salig blanding av ønsker, håp, forventninger, frykt og stolthet. 


Er vi her om to uker?!

 

Det er utrolig hvordan denne reisen kommer som julekvelden på kjerringa. Denne kjerringa har prøvd å forberede seg i lang tid, men allikevel kjennes det ut som alt gjøres i siste liten. Nå går det virkelig unna i svingene, og vi får kjenne på hvordan vi fungerer under stress. Nå er det jammen digg å være gift. Når man er gift, har man nemlig ikke lov til å slå opp, selv om den andre er dum. Flaks for begge to! 


Rette ektefolk!
 

Heldigvis har Aasmund også A i logistikk, så når vi legger det sammen med min utrolige evne til å fylle inn i kalenderen, går det ganske smud. Bumpy, but smud. Same, same. 

Et par ting står igjen på to do-lista nå:

❥ Tirsdag 13.juni 2017: (I morgen!!) Få godkjent visum på den amerikanske ambassaden  (Topp hvis noen gidder å krysse fingrene for oss. Vi har nemlig ingen plan B. Vi har en stor bunke papirer, pass og nydelig passbilder, det bør holde!)

❥ Torsdag 15. juni 2017: Flyttelasset kjører fra Nebbejordet. Vårt første hjem sammen forlates. Hejdå, Oslo!

❥ Mandag 26. juni 2017: Vi flytter til USA! 

 

Jeg lyver om jeg ikke sier det at det står et par ting til på lista mi som skal ordnes innen den 26., men det er virkelig ikke alt som er bloggmateriale. Det finnes apper for sånt, heldigvis. 


Fra fjorårets tur. Sjekk lille bolla med fjonene! 


Gleder jeg meg? Ja! 

Gruer jeg meg? Ja! 

 

 

#USA #reiseblogg #mammablogg #familie #Norge #nordmenniusa #norskistatene #pakke #flytte #gift #Westfield #NewJersey #småbarnsmor #småbarnslivet

Dette gleder jeg meg til i USA!

Neida, det er ikke bare sorg og grusomheter som venter oss i USA. Det er jo masse å glede seg til, også! Her er noe av det jeg ser frem til over there:

Mat

Jeg er ingen gourmet eller foodie, men jeg elsker mat, og er glad i hverdagsmat. Det trenger ikke være fancy for å være godt. Noe av det beste jeg vet er å gå å kikke på matvarer når jeg er i utlandet. Jeg kan bruke lang tid på å gå opp og ned reolene og studere alle fremmede produkter og emballasje. Det er så mange spennende merker, smaker og design som må undersøkes. Jeg gleder meg til å teste ut og finne nye favoritter. 

Ikke minst gleder jeg meg til å handle ny mat som Oskar får smake på. Utvalget til baby og småbarn er helt massivt, så vi håper på å finne noen nye favoritter i snackshylla.

Så får vi se hvor mye tid man kan få til å studere seg gjennom supermarkedene med en smårolling i handlevogna....


Så lenge de har appelsiner, druer og bananer er vi redda!                                
 

 Couponing

Skal jeg gå for å bli couponing queen? Jeg kan ikke noe for det, men jeg er en sucker for alt som er gratis. På tide å kjøpe et par sakser og bli kjent med avisgutten i gata? Går det an å melde seg på kurs, tro? Kanskje jeg kan få meg en fadder? Jeg gleder meg til å få dypere kontakt med min indre hoarder. Finnes det gratis skyllemiddel og Gatorate i nærheten, skal jeg finne det! 

 

 Været

Altså, når man kommer fra Norge så sier det seg selv at man ikke trenger å reise langt for at noe skal virke eksotisk. Jeg skal ikke bo på Bahamas, men sommeren varer lenger, og vinteren er litt mildere der borte så jeg er fornøyd! I huset vårt har vi air condition, så varmen blir ikke et problem på samme måte som når gradestokken helt sjokkerende plutselig tangerer 20-tallet her hjemme og jeg angrer på at jeg ikke byttet til sommerdyne allikevel. Uka etter er jeg som regel glad der jeg ligger i fleecepysj og ørevarmere.

Jeg ser frem til mange dager på stranda, i byen og parken. Alle i strålende solskinn! Jersey shore here we come!


Alle tre er store fans av Jersey shore, allerede. 


Når man legger alt på vektskåla, er det aller flest ting jeg gleder meg til. Å, så fint det blir. Litt kaos nå, men, å, så fint det blir! Si det sammen med meg: Å,så fint det blir! 

 

#familie #USA #mammablogg #reiseblogg #couponingqueen #norskistatene #newjersey #jerseyshore #småbarnsmor #toddler #småbarnslivet #mamma 

Dette gruer jeg meg til i USA!

Det er jo selvfølgelig flest ting jeg gleder meg til i USA, men det er flere ting jeg ikke bare ser frem til også. En del ting sier seg selv, som at vi kommer til å bo langt unna familie og venner, men det er også andre ting som ligger og murrer litt:

Tipsing

Jeg er så glad tipsing ikke er en stor del av vår kultur i Norge. Det er så fint å betale akkurat det noe koster, og ferdig med det! I USA må jeg rett og slett sette meg mer inn i hva som er forventet å få. Jeg vil jo ikke virke gjerrig, men så er jeg jo litt gjerrig, så jeg vil jo ikke gi for mye. Hvis det er snakk om usedvanlig god sørvis,har jeg ikke noe mot å gi litt ekstra. Når noen derimot ikke er særlig sørvisinnstilt, men tydelig bare er ute etter penger, oppstår lett ukomfortable situasjoner. Dette gruer jeg meg til. I tillegg må man jo ofte ha kontanter i disse situasjonene. 


New York City i fjor sommer

Penger

Kontantene er en utdødd art i min hverdag, men nå er jeg redd jeg må finne frem den gamle lommeboka mi igjen. (eller kjøpe en ny?) I USA er det langt flere steder hvor man må betale med kontanter, og ikke minst er det vel greit å ha til tips også? 

Man kommer ikke unna at det er en annen valuta og at pengene ser annerledes ut. Sedlene i USA er irriterende like. Hvorfor kunne de ikke laget penger med forskjellige farger og motiv som torsk eller vikingskip for eksempel, så hadde det blitt lettere for en stakkars utlending. Nå ja, jeg kommer vel raskt nok inn i det. 

I tillegg til kontanter, er det vanlig å betale med sjekk i visse situasjoner. Jeg har aldri i mitt liv sett et sjekkhefte utenom på film. Hello gamle dager! Da vi skulle betale depositum for huset, var det like før vi ikke fikk det allikevel, fordi sjekkene tok så lang tid i posten. Har du hørt noe så gammeldags?

Å nei, nå kom jeg på at jeg kanskje må i banken der borte. Så slitsomt! Det orker jeg ikke tenke på engang. 

Jeg kommer sikkert til å bli sjukt god i åttegangen, men i tillegg til å ha toppmoderne utstyr på mobilen som kalkulator, har jeg også lastet ned en konverteringsapp, for:

 

Temperatur, vekt og fart

Hvor varmt er det egentlig? Fahrenheit og Celsius er såpass forskjellig i mitt hode. Her får jeg lage meg et par sjekkpunkter og ellers bruke appen når det trengs. 

Hvor mye Oskar veier? Nei, vent skal vi se... Vi sjekker appen!

Å kjøre i 40 er kanskje ikke så fort? Ikke vet jeg. Det er lett å tenke kilometer i timen når man kjører bil, men så lett er det jo ikke. Hoderegning når man kjører bil? Det kan bli for mye, merker jeg. 


Min stødige mann på rattet
 

Kjøre bil

Å kjøre bil. Ja, jeg har lappen. Jeg har lappen i Norge. Hvis jeg reiser rundt i USA som turist, så kan jeg kjøre bil. Skal jeg kjøre i staten jeg bor, må jeg ha sertifikat fra USA.Det betyr at jeg må kjøre opp på nytt for å få lov til å kjøre bil i New Jersey. Det har jeg jo ikke lyst til! Jeg har jo ikke lyst til å kjøre bil der borte i det hele tatt, men det blir jeg vel nødt til. Det er helt et annet veinett, og litt flere filer enn på 109-veien, så å kjøre bil er generelt ikke noe jeg ser frem til. Når vi har vært i USA tidligere, er det Aasmund som har kjørt. Jeg kjørte én gang i fjor, da jeg tok med Oskar på Walmart. Han skulle bare ha noen greier, så da satt mamma seg i bilen... 

 

Bare et par ting å tenke på, som dere skjønner. Ikke noe big deal, men jeg er en kverner. Jeg tenker på disse tingene. Sikkert litt for mye. 


Det årnær sæ! Oskar og meg i Times square

 


#familie #reiseblogg #mammablogg #smårolling #mammalivet #småbarnsmor #toddler #USA #liste #reise #NYC #NewYork #vagabond #mamma #NewJersey #Westfield

Oskar Johannes, ett og et halvt år

Det er ikke til å komme bort fra at denne bloggen ikke alltid kommer til å ha meg som hovedperson. Som ellers i livet, blir det Oskar som er midtpunkt, naturlig nok. Forrige uken rundet han halvannet år, og disse halvårene blir så store og viktige når barna er så små, fordi det skjer så mye på kort tid. Da han fylte ett, kunne jeg fortsatt kalle ham litt baby synes jeg, selv om han gikk rundt, allerede kunne si mange ord, og faktisk var blitt en liten gutt. Nå, et halvt år senere, er han en ordentlig gutt, og ikke noe baby i det hele tatt lenger. 

Fra han ble født, tok vi bilder av ham sammen med Olaf hver måned. Her er et lite tilbakeblikk på Olaf og Oskar det første leveåret:


5 dager



2 måneder



3 måneder



4 måneder



5 måneder



6 måneder



7 måneder



8 måneder



9 måneder


12 måneder

Jeg mangler noen bilder her, men gøy å se hvordan han har vokst, ikke sant?

Ettårsdagen ble selvsagt også markert med en photoshoot, og vi tok mange forskjellige bilder. Blant annet hadde vi "smash cake" på amerikansk vis. Gøy gøy gøy! For dere som ikke vet hva det er, er det når man barnet får spise/mose kake mens man tar bilder. Dette var Oskar sin aller første smak av kake, og var både gluten- og melkefri. Jeg legger ikke ut akkurat disse bildene, på grunn av hans eget personvern, men her er et par andre fra dagen:







Vi fikk utrolig mange flotte bilder. Det er så gøy å ha bildene i etterkant, og man blir veldig glad når man har gjort det og får gode minner, selv om det er mye styr akkurat der og da. 

Nå et halvt år senere, ser vi jo hvor mye han har forandret seg og vokst bare på det siste halvåret. Ikke bare har luggen blir lysere, men han vokser på alle måter hver eneste dag.

Jeg prøvde meg på et bilde sammen med Olaf på dagen han ble 1,5 år også men...


Han satt seg på krakken, men ikke helt den veien jeg ønsket....



Og det var ikke kjempegøy å sitte rolig....



Så Olaf fikk være med å leke litt med gravemaskinen istedenfor.

Olaf er fortsatt en god følgesvenn, og har vær med på tur, til og med i dag. 


Her er litt mer om Oskar Johannes 1,5 år:

♥  Interesser  

Leke på lekeplassen (skli, grave i sandkassa, balansere, klatre og leke i lekehuset...)

Gå i skogen, klatre på fjellet, titte etter dyr

Gå opp og ned trapper, kanter, steiner og bakker

Omvisning i boden (peke på støvsuger, doen til pus, posen med pant ++)

Se på søppelbilen tømme søppel

Se på barne-TV (+ youTube)

Spille på ipaden

Kose

Leke med bil, traktor, lastebil, gravemaskin ++

 

♥  Husarbeid  

Feier med feiekosten ute og inne

"Raker" gresset

"Støvsuger" med endestykket av støvsugeren

Tømme skuffer og hyller for innhold, og rydde tilbake på plass (noen ganger)

Åpne vaskemaskinen, bære tøyet (ett og ett plagg) inn på naborommet hvor mamma henger det opp på tørkestativet

Gi mamma én og én ting fra oppvaskmaskinen

Henta matskåla til pus, og sette den på plass når mamma har fylt på med mat (og rope på pus etterpå)

Generelt putte ting i søplakassa (for det meste søppel)

 

♥  Verdt å huske fra denne tiden 

Bøyer seg ned med knekk i knærne, frem med hodet, og speider fra side til side og sier "Hmmm" når han leter etter noe

Hvis han roter og vi spør hvem som har gjort det, smiler han lurt og skylder på mamma, pappa, mormor eller pus, alt etter som hvem som spør

Ordene han bruker mest: Mamma, pappa, pus, bæ, traktor, bil, bie, ugle, bo (mormor), mat og mm (ja) og brøling og piping som diverse dyrelyder

Favorittbøker: Store anleggsmaskiner, Mummitrollet, Brøl med dyrene, Min første bok, Lastebiler (generelt bøker med lyd og klaffer)

Favorittbamser: Magnar (bæ), Vaskebjørn, Ugle, Olaf, Lille tiger, kylling og Pus

Favorittmat: Grøt, banan, kjøtt, mais, "uglemat" (trantilskudd), druer, mango, melon, jordbær, havremelk, eplejus, havrefras, smoothies, smoothie-biter, snører og annet "baby-snacks"

Favorittprogram: Uki, Lille Jack, Daniel Tiger, Ole Brum, Fantorangen, "åpne egg" på YouTube. musikkvideoer med barnesanger, Lodde og Linn, Peppa Gris, Timmy-tid + mange fler

Favorittspill på iPad: Dyrelyder, bilder og lyder av kjøretøy, Fantorangen (bake og vaske hender), puslespill (særlig biler), Safari + fler

Sovetid: 19:30 - 06:10  &  11:00 - 12:30

Oskar er det beste som har skjedd oss, og jeg er veldig glad det var akkurat denne gutten som vi fikk. Han er en så god og snill gutt, og det gir meg så mye å få lov til å være hans mor. Han har blitt en smart, morsom og tålmodig liten gutt. Han er verdens herligste hjerteknuser! Helt subjektivt sett....

Jeg er veldig spent på hvordan det vil gå med ham i USA. Det er ikke tvil om at han kommer til å få det fint, men det blir mye nytt å tilpasse seg, både språk og omgivelser, så det blir spennende for liten og stor.

 

#OskarJohannes #halvannetår #ettogethalvtår #smårolling #småbarn #USA #mammablogg #reiseblogg #familie #småbarn #småbarnslivet #livetmedbarn  #photoshoot #smashcake #cakesmash #fotografi #minner

Vi rykker stadig fremover i køen...

Huset vårt ble solgt dagen etter visning, og vi er så fornøyde med at det ble en kort og rask prosess. Ikke minst er vi fornøyde med prisen. To budgivere var med i budrunden,som gjorde at vi kom over prisantydning. Alle hjerter gleder seg! Kaching! Krølla femtilapp yall! 

Neste post på programmet nå er intervju på den amerikanske ambassaden for å få godkjente visum. Håper ikke Oskar ikke sier noe dumt eller fornærmer Trump så vi ikke slipper inn i landet.... Kjenner jeg ham rett, sier han nok bare: -Det! Det! Det! og peker vilt rundt seg på kontoret. Alt nytt er jo kult. Håper det blir smooth sailing. Ellers gjenstår det å faktisk bestille flybillettene og få en endelig reisedato. Jeg vet jo så godt at det nærmer seg med stormskritt, men det blir liksom ikke ekte før det står navnet mitt på en flybillett fra SAS. 

Men herlighet, vi kommer ikke unna å snakke om været. Ja, så gammel har jeg blitt, at jeg skal blogge om været. Så deilig med sol da dere! Oskar og jeg er på stranda hver dag. Det er skikkelig luksuslife å være hemmafru når sola skinner og man kan ha hele stranda for seg selv. Nesten litt irriterende med hellidager og helg, for da kommer det andre folk på stranda også, parkeringsplassen blir full, og den faste plassen vår ved siden av fjellet er noen ganger opptatt. 



Det er så digg når sola skinner, men jeg skal være den første til å innrømme at å gå hjemme med en aktiv gutt på halvannet år, er slitsomt. Bildene ser idylliske ut, men jeg skal love deg at det koker i topplokket flere ganger gjennom dagen. For eksempel da vi skulle på stranda og bade litt for første gang. Oskar måtte jo ha på den søte lille badebuksa si, og det var nydelig og søtt helt til møkka rant nedover beina hans, utover pleddet, håndkledet og Georg gris. Ungen hylte og ville ikke bli stelt, men han ble både badet og fikk ny bleie mens han skrek og mora sang diverse låter som ikke hjalp til på stemninga i det hele tatt. Begge var veldig fornøyde da hendelsen var over. Mor takket høyere makter for at det var en stor pakke våtservietter tilgjengelig i veska, og barnet for at han slapp å ligge på ryggen mer når han aller mest ville legge steiner i lastebilen sin. Badebuksa har vi ikke brukt på stranda siden.





Vi nyter i alle fall sommeren her i Norge før den blir borte med et vips. Sand i trusa hører jo med, like greit å lære det først som sist. 

Er det forresten noen som har noen lure pakketips til hva vi bør ha i håndbagasjen for å aktivisere minsten mest mulig på flyturen over? 

 

#norsksommer #toddler #småbarnsliv #mammablogg #reiseblogg #flytte #USA #selge #Oslo #mamma #hemmafru #nestekapittel #bakfasaden

Norway day

Det pleier jo å være sånn at dagen er nok i seg selv, men neida, jobben tar aldri slutt når man er blogger. Man må jo skrive og legge ut bilder av det man opplever også, makan til slit. 17. mai, barnas dag, er jo ikke noe unntak. 

Neida, jeg skal ikke ramse opp alle isene vi spiste og fortelle i det vide og brede om toget, men jeg legger ut et par bilder. Det er jo hyggelig å ha for å se tilbake på, særlig når vi ikke vet om vi kommer til å være i Norge på 17.mai neste år, eller om vi trommer sammen noen nordmenn i USA, snekrer fane og marsjerer rundt the block. 





Vi var naturligvis kledd i rødt, hvitt og blått for anledningen.

Må jeg skrive at kjolen er fra H&M nå som jeg blogger...? 



Det ble litt regn, men hva gjør vel det når man har vogn med regntrekk? Oskar storkoste seg, og fikk til og med smake kake. 

Vi svingte med flagget hele veien hjem til Oslo, og hadde det moro fra morgen til kveld. Det skal man nemlig ha på 17.mai!

Litt gøy er det jo også å se på bilder fra i fjor når man har en gutt som vokser så fort. Se på lille Oskar 6 måneder, da! Smelt!





Nå er alle sløyfer, flagg og 17.mai-leker pakket ned i USA-esken, og jeg gleder meg til å pakke dem opp og svinge litt rundt med det over there. 

 

#17mai #Norwayday #OskarJohannes #barnasdag #feiring #USA #mammablogg #småbarn #livetmedbarn

Beast mode!

Hva er best, ulv eller bjørn?

Eller, hva er verst?

I Sarpsborg der jeg kommer fra, ble det nemlig for litt siden observert ulv flere ganger i nabolag jeg selv kjenner godt, og vet hvor er. Dette er strøk hvor det bor mange mennesker, det er skolevei og lekeplasser. Jaja, nå bor jeg jo ikke Sarpsborg lenger, tenker jeg, og merker at jeg er fornøyd med å skulle legge hav og mil mellom meg og dette villdyret. Joda, det plager meg jo litt at den kan puste og pruste ned huset til mamma og spise opp alle andre jeg kjenner, da, men først meg selv, osv. 


Bildet er lånt fra SA.no

Så klikker jeg meg inn på Westfield-siden på Facebook, for å følge litt med på mitt nye og kommende nabolag. Jada, der er det både rev, ekorn og kaniner som ferdes fritt. Det høres ut som rene Hakkebakkeskogen, og jeg håper at det kommer noen små gnagere og lager seg rede i blomsterbedet mitt. Det finnes prærieulv i fjellområdene der, men den håper jeg vi slipper unna på nært hold.





Begge bildene er stjålet fra Westfield-gruppa på Facebook.

Det synes de sikkert er greit, vi blir jo naboer snart... 

 

SÅ ser jeg at det er ikke bare småfulger og Klatremus som holder til il Westfield, men jammen tusler det ikke rundt en brunbjørn, der også! En bjørn! Er ikke det hakket verre enn ulv? Jeg vet ikke, jeg, altså, men jeg synes bjørner er ennå litt skumlere enn ulver. Brumlemann er visst like så breial som Per fra Sarp, så det er bare å gå i beast mode, først som sist. 


 

Jeg har allerede meldt meg på kurs:


 

Westfield eller Sarpsborg, ulv eller bjørn. Her kunne jeg skrevet noe dypt om naturen, jorda, menneskene som er på dyras territorium for eksempel, men jeg er mest bekymret for meg selv. Tenk hvis jeg blir spist?! 

 

#livogdød #beastmode #beast #rovdyr #bjørn #ulv #dyr #familie #småbarn #USA #sarpsborg #hjelp #mamma #mammablogg #ego

Nå ryker huset!

Det er et stort skritt å selge huset. Nå er det ingen vei tilbake snart. Det er en skremmende tanke, men også utrolig spennende. Jeg er så glad for at vi hopper uti dette eventyret med begge beina. Det kan hende vi lander med et plask, men hoppet i seg selv er nok til at det kiler i magen.

Annonsen ligger ute på Finn, og visninger blir søndag og mandag om en ukes tid. Vi ble veldig fornøyde med bildene, og synes de viser hjemmet vårt på en god måte. Her er et lite utvalg for minneboka:

 

 


 

 

 














 


 


 

 

 

Slapp av, det er bare blåbærsaft i glassene. Filmtriks!

 

Det blir spennende å se hva vi får for huset, og håper at vi klarer å lokke inn en gjeng nyklekte småbarnsfamilier som sikler på badekaret, lekeplassen og den lille leseplassen under trappa. Vi vil ha heftig budrunde hvor kjøpelysten fråder gjennom fingrene når de legger hundretusenene på bordet for å vinne det bedårende rekkehuset vårt. 

Annonsen ligger på Finn.no, og du kan trykke HER om du vil se flere bilder eller lese takstrapporten. 

Det blir deilig å bli ferdig med denne perioden hvor hussalget får så mye oppmerksomhet. Nå vil jeg bare videre, slik at jeg kan starte å pakke ordentlig og komme videre til selve flyttingen. Om en ukes tid er vi forhåpentligvis et skritt nærmere. Jeg holder dere oppdatert! 

 

#flytte #Oslo #interiør #styling #tomdixon #missoni #missonihome #badekar #finn #selge #hjem #småbarn #mamma #mammablogg #USA

Så slitsomt å være arbeidsledig!

Det er ikke bare bare å være å gå arbeidsledig, kan jeg fortelle. Nå har jeg to ukers erfaring med å ikke ha jobb, men det skorter jo ikke på å ha noe å gjøre. Hendene er stort sett alltid fulle, klokka tikker, og lista med ting å gjøre blir aldri tom.

Det har gått mye tid med til vasking, rydding og klargjøring av huset vårt for salg den siste tiden. Vi har hatt fotograf på besøk, og nå gjelder det å holde rotet noenlunde i sjakk til visningene er over. Da fotografen var her, kunne vi holde inn magen og kneppe igjen buksa ved å stappe boden full av kosebamser, bilbaner og badeballer, som alle truet med å sprette ut hvis man nærmet seg døra. Nå har vi fått tømt litt mer, og jeg gleder meg til å vise fram hjemmet vårt med en illusjon om at sånn har vi det til vanlig. En velplassert eske i hver hylle, et par utvalgte skrutrekkere i symmetrisk mønster, og et par nonchalante håndklær helt naturlig dandert som ei svane på senga vår. Du vet, sånn vi alltid har det. 



Oskar har til og med ryddet i bokhylla si!

 


Én time tidligere.....

 



Olaf, Scarlet og jeg, behind the scenes!
 

Det blir nok bra. Bare å bla opp av lommeboka om du ønsker å bo i denna betæn av et rekkehus!

DCIM\100MEDIA\DJI_0079.JPG

 

Ellers lever jeg ikke det mest spennende livet om dagen jeg skal innrømme det, og jeg regner med at det blir mer blogging når vi faktisk flytter over, og emballasjen i matbutikkene ser annerledes ut, og jeg virkelig har noen spennende og blogge om. Mye av tiden her hjemme går selvsagt til å være med Oskar, og vi sitter ikke akkurat inne foran PC-en hele dagen. Vi var så heldige å få noen knalldager i Sarpsborg, men i dag har det ligget en klump med snø på plenen hele dagen. I mai. Helt uhørt!


 


Vi får vel bare drømme oss tilbake... 

 


#flytte #småbarn #mamma #mammablog #reiseblogg #hvitveis #USA #visning #interiør #bøker #shelfie

Big changes ahead!

Ikke bli redd selv om tittelen står på engelsk, jeg har kun tenkt til å skrive på norsk. Må bevare identiteten min litt, vettu. 

Livet går i faser, og kan deles inn litt som kapitlene i en bok. Derfor synes jeg også at navnet på bloggen passer godt. Vi flyttet hit i rekkehuset vårt på Søndre Nordstrand i 2013, og tiden her har blitt en egen epoke, og et eget kapittel. Vi har hatt en flott tid her. Vi har giftet oss, fått barn, og i del hele tatt opplevd en hel masse i løpet av disse få årene. Vi har trivdes godt i huset og i nabolaget, og det er med litt tungt hjerte vi pakker ned og setter opp til salgs-skiltet. 





Vi har vel mer eller mindre pakket i esker, og flyttet litt etter litt siden nyttår. Det ligger mye spennende foran oss, men det er litt vemodig å flytte fra vårt første hjem sammen, og ikke minst Oskars første hjem. Spennende er det jo også å selge. Prisene er gode på slike boliger i Oslo nå, og vi håper naturligvis å få solgt for så mye som mulig. 

Det er ikke bare bare å gjøre klar til visning, og det er ikke bare bare å pakke noe som skal til USA, noe som skal på lager, noe som skal gis bort og noe som trengs i huset fremover. Eskene står rundt omkring, og det skal bli godt å få gjort unna salget, så den "ordentlige" pakkingen kan starte, og vi ikke trenger å tenke på hva som må bli stående for at det skal se presentabelt ut. 


 

Men hva pakker man egentlig når man skal til USA? Jo, Marius-genser og norske flagg, vel?



Flyttingen er naturligvis en stor endring i livet, men ikke minst synes jeg det er veldig rart å slutte å jobbe. Fredag, er den siste arbeidsdagen min, og det er foreløpig helt ubegripelig for meg. Det blir helt merkelig å ikke ha en jobb å gå til hver dag. Det blir helt merkelig å ikke smøre matpakke og rette oppgaver på kvelden. Jobben er en såpass stor del av livet mitt, og det er ikke til å legge skjul på at jeg kommer til å savne den. 

Et par esker har allerede forlatt kontorplassen min. Stabler med permer, gamle stensiler, falmede nynorskoppgaver og mosegrodde eksamensoppgaver følger alle med meg videre. Å kaste noe, klarer jeg ikke akkurat nå. Jeg gjør som vanlig: "Går gjennom det senere." Det er kanskje ikke innafor å pakke med seg binders og hullmaskin, men for å gjøre kort prosess, går alt med i dragsuget. 



Fra neste uke av er jeg arbeidsløs. Det er rare greier! 

Jeg har nok å gjøre, det er ikke dét... 

Det neste kapittelet nærmer seg, og det merkes på kroppen. Spennende og vemodig.

Det som er helt sikkert, er at jeg reiser med verdens beste team!





 

Vårt nye hjem i USA

Jeg kommer til å legge ut noen innlegg i rykk og napp, litt for å bevare minner, litt for å informere, men aller mest for å bearbeide tanker og inntrykk. Nå i forkant blir det i hovedsak for å forberede meg på å reise selv. Det er kanskje ikke så spennende å lese om noe som helst for dere mens vi fortsatt bor her hjemme, men jeg legger ut det jeg har lyst til. 

Nå vil jeg gjerne fortelle litt om hvor vi skal bo! 

OK: Westfield, New Jersey, Amerikas forente stater

Her er et lite utsnitt på kartet så slipper dere gå ut av bloggen for å google:

(Westfield er markert ut i et rødt område)



Det er ikke den største byen, men det bor over 30.000 innbyggere der, og det har et veldig hyggelig "downtown", dvs. sentrum av byen. Vi skal bo veldig sentralt, med noen minutters gange til hovedgatene og blant annet togstasjonen. Å ta toget til Penn Station, Manhattan, New York, New York, tar under en time. Selv om vi bor sentralt, ligger huset vårt i et boligområde i en ikke altfor trafikkert gate. 

Det virker fint å bo på et mindre sted, men fremdeles ha mulighet og kort vei å svippe inn e litta tur til Manhattan. 



Slik ser huset vårt ut fra street view på Google maps. Jeg har allerede vært noen runder rundt i kvartalet, for å si det sånn. 

 



Vi leier bare første etasje, så det blir kanskje feil å si "huset vårt", men jeg synes det høres fint ut. Huset vårt, hjemme vårt. 

Her er et par bilder som fulgte med i annonsen for utleien:







Jeg har jo ikke vært der selv, men Aasmund har vært på visning og inspeksjon, og standarden er visst noe av det beste man kunne få tak i. Man snakker jo litt av erfaring etter 20 visninger der borte. Det er godt å vite at det man kommer over til der borte er i grei stand, for jeg tror ikke jeg kunne klart å bo på et sted med Oskar hvor ting ikke var ordentlig. Så lenge jeg har et valg, mener jeg. 

Huset står i alle fall utleid og klart til oss nå, så da er det jo bare....

litt å ordne først!

Anbefaler alle som er nysgjerrige på stedet vi skal bo på å lese denne artikkelen fra New York Times. Jeg ble i alle fall solgt da jeg leste denne, og bestemte meg for at der skal vi bo! Sjekk bildene også! 

 

 

Da kjører vi blogg!

Velkommen hit, eller velkommen tilbake. 

Det er på tide å blåse liv i en gammel venn, nemlig bloggen. Den var en følgesvenn i løpet av tiden min på reise i Kina, Thailand og Hong Kong i 2008-2009, og når nye eventyr venter, er det bare rett og rimelig at det blir litt blogging igjen. 

I frykt for å dumme meg ut og i viten om at jeg kommer til å angre daglig, åpner jeg en liten glugge inn til mitt liv så dere kan kikke inn. Jeg innrømmer at jeg er skeptisk til å føye meg inn i rekken av bloggere. Det hører en med en viss stigma som jeg helst skulle vært uten, men allikevel veier grunnene til at jeg har lyst til å blogge tyngre enn hvor rød jeg blir i kinnene når jeg sier høyt at jeg har en blogg. 

For det første har jeg lyst til å skrive. Jeg har lyst til å bli bedre på å skrive. 

For det andre er det en fin måte å oppdatere dere hjemme på. Når vi flytter. Til USA. For noen år.

Sånn. Da vet dere det. Så mange spørsmål, så mye som skjer. Jeg trenger å skrive ned litt, og da er dette min utvalgte plattform. Jeg skal prøve å skrive litt nå før vi drar over, og oppdatere jevnlig. Håper det er noen som har lyst til å lese her inne når vi drar over for å leve ut den amerikanske drømmen.

Avslutningsvis, vil jeg bare peke ned på innlegget under som er det eneste jeg har latt bli stående fra da jeg blogget sist i 2009. Jeg synes det ble en fin overgang til denne bloggen, og det er fint å se livet i perspektiv. Ting har forandret seg litt siden den gang, kannusi. 






 

 

Comfy!

Søndager er jo den store pysjamasdagen. I alle fall for meg. Jeg kler aldri på meg før klokka to, og da er det som regel et ganske forsiktig bytte over til joggedress. Den rosa velourdressen, sånn at jeg nesten føler meg som en glam-babe. Ehm, nei.

Nå sitter jeg her med Lily Allen (ikke fysisk da, skjønner du vel) og en kopp te og har tid til å tenke litt. Etter jeg kom hjem har det vært en del å gjøre, og da blir det ikke så mye tid til å tenke. Jeg flyr ikke rundt som en hodeløs høne, men det er jo en annen hverdag enn det har vært i det siste. Når man er vant med å gå rundt i egne tanker og ikke si ett ord flere dager i strekk, da er det uvant å plutselig se mennesker når man står opp og før man lukker øynene om kvelden. Ikke bare mennesker heller forresten, men også min lille pus som alltid er den siste som ligger på armen min når jeg sovner, og er den første som vekker meg om morgenen når hun synes jeg har sovet lenge nok. Heldigvis trenger vi ikke snakke så mye sammen.

1. januar var jeg i Kina
1. februar var jeg i Thailand
1. mars var jeg i Hong Kong
1. april er jeg vel i Norge?

Det har vært en utrolig start på året, og jeg har opplevd mye mer enn jeg noen gang har gjort. Jeg har vært gjennom en del store skiftninger og nå som jeg har kommet hjem, fått planta beina litt og kommet til meg selv, så kan jeg begynne å tenke litt tilbake.

Det som er rart er at jeg ikke har fortalt noen om hvordan jeg egentlig har hatt det. Hvis man kommer hjem fra en sydentur har man ofte alt man har opplevd friskt i minnet, og kan ramse opp høydepunkter og morsomheter og være ferdig med det. Akkurat nå har jeg en egen verden inne i hodet, som ingen her hjemme vet så mye om. Jeg har ikke vært borte så lenge, men det er utrolig så mye som har skjedd likevel. Hvor mange plasser har jeg ikke sett, og hvor mange mennesker har jeg ikke møtt? Hvor mye har jeg ikke kjøpt, og hvor mye har jeg ikke kasta? Hvor mye har jeg ikke spist, og hvor mye har ikke kommet opp igjen? Hva har jeg savnet, og hva savner jeg nå? Jeg har ikke alle svarene selv, og er nok nødt til å begynne å skrive ned litt.

 

hongkong

< Foggy Hong Kong >
Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017
Lindis

Lindis

33, Sarpsborg

Hei! Følg med når jeg flytter til USA sammen med familien sommeren 2017. Her inne vil jeg skrive litt om flyttingen, og videre hvordan det går med oss når vi kommer oss over. Familien vår består av meg, mannen min Aasmund, og Oskar på 1,5 år.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits